Så hadde jeg bestemt meg. Nå skulle det endelig bli min tur til å bli med den flotte skuta til Danmark!

Mange ganger har jeg vinket farvel og sett båten reise av gårde med forventningsfullt mannskap krysse Skagerak. Aldri har jeg fått avsatt tid til å bli med!

Det var spennende hvem andre som skulle bli med. Så ble det jeg da, og Kari Aunan, Fride Sjaavaag, Anne Therese Dørsdal, Ingrid fra Kristiansand, Erik Lindland fra Akland og Jeppe Jul Nielsen som var skipper.

Trosser ble kastet, servering av reker med tilbehør på dekk og stemningen var svært oppbyggende. Værmeldingen var ikke helt lovende, men det så da greit ut…Vi passerte Stangholmen og rekene smakte plutselig ikke særlig godt! Merkelig påfunn i grunnen å servere reker her og nå… Det ble etter hvert større og større dønninger og det var med blandede følelser jeg så Risør ble mindre og mindre og tenkte på alle timene vi hadde foran oss før vi var fremme.

Gamle dønninger

Jeppe mente det bare var gamle dønninger, men synes tiden var inne til å kle godt på seg, ta på vester og liner. Seilene ble heist og det er jo fantastisk og være deltaker i et slikt flott lagspill under kommando av Jeppe! Etter hvert hektet vi oss fast!

Dette ble friskt! Likte jeg dette i grunnen, eller likte jeg det ikke? Skulle dette bli min siste og eneste tur med Risør II? Jeg kom frem til at dette var flott. Skuta bar oss trygt frem over dønningene, Jeppe var trygg og sikker, her var det bare til å ta de utfordringer som kom!

Etter hvert var det flere og flere som gikk og la seg. Gikk det an? Det fristet lite å gå under dekk. Det eneste som var behagelig nå var den friske sjølufta! Men utpå natten ble jeg kommandert i køya av skipperen, med lovnad om å bli vekket i god tid før innseilingen til Skagen. Jeg forsto på vei under dekk hva begrepet å føle seg helt grønn innebar. Her var det bare om å gjøre å konsentrere seg for å finne fooooort frem!

Hva skjedde med Risør I?

Det var ikke lett å få sove enda klokka var blitt veldig mange. De siste ordene fra Jeppe hang godt fast: ” Skuta kan ikke gå under!” Det virket betryggende, men jeg lå og filosoferte litt over hvorfor skuta het Risør II og hva var det egentlig da som skjedde med Risør I?

Vi nærmet oss Skagen og det var tid for vaktskifte. Innseilingen til Skagen langs Grenen i morgendis og med morgenbelysning er ubeskrivelig – den mååå bare oppleves!

Så var det å legge til kai i Skagen. Behagelig følelse, selvtilliten var på plass og følelsen av å være en ekte havsalta matros. Det var mange som nikket gjenkjennende til skuta. Vi fikk noen gjester og mange beundrende blikk. Men først og fremst var det ankerdrammen og feiring av Eriks 50-årsdag!

Skagen er koselig både “by day” og “by night.” Vi syklet på tandem til Gamle Skagen, vi løste store verdensproblemer, vi gikk fra kro til kro, vi handlet i skipshandelen, vi spiste mye god mat, vi hadde det veldig hyggelig! Men tilslutt var tiden inne for å returnere.

Masse vær!

Værmeldingen var absolutt ikke noe bedre. Her var det bare til å forberede seg med god påkledning, vester og seler. Plutselig var været der, og vi som ikke hadde fått laget nistepakker! Ingen orket å gå ned i byssa å ordne med noe slikt. De som etter hvert gikk ned kom ikke opp igjen. Tilslutt var bare Fride og jeg igjen. Fride overlot roret til meg!

Dette var stort! Alle lå og sov, kun vi to damene passet på. Lille meg styrte denne flotte skuta! Det var masse vær, baugspydet stakk nedi havet for så å komme opp igjen, andre ganger fosset bølgene innunder rekka, så dekket ble skikkelig godt vasket på denne overfarten. Plutselig satt jeg med den samme følelsen som når jeg gikk en påskedag over Hardangervidda. Det var også strabasiøst, men du verden så storslått!

Frides smil fra øre til øre roet meg ned hver gang. Det ble etter hvert stjerneklart og jeg lært mye av Fride den natten. Det ble noen få timers søvn, men selvfølgelig var jeg på plass i god tid før innseilingen til Risør. Vi oppdaget etter hvert et lyskjede som perler på en snor, og vi var svært spente på hvor vi kom til å ende. Men det var Risør!

Det var fantastisk å stevne inn Stanggapet og vite at dette kom man til å gjøre mange ganger.

Tusen takk spesielt til Fride og Jeppe!

av Anne Stien Grimsrud