kagen-tur 22-24/8 2003 med R/S 30 “Risør II”
Av Linn Bratteteig Vi var fullbooket på denne turen, med 12 ombord: Jeppe, Tore, Ragnhild, Kari, Per Kristian Terkelsen, Ole Kristian Vangsnes, Kjell Kristiansen, Grethe Hald – Nøtterø, Oddvar Tollefsen – Evje, Jan Bryn – Kongsberg, Liv Høgli – Tjøme, og undertegnede Linn Bratteteig – Bærum / Rauland
Været var flott og mannskapet blått og skyfritt. Vi mønstret på ca. kl. 16. Da var det en fin bris, som løyet mer og mer … og mer.
Da
det var blitt vindstille kom Jeppe. Han hadde imidlertid gjort
leksene sine, og kunne meddele at det var et stille belte ved land,
men at Meteorologisk spådde mer enn nok vind utpå. Så
Jeppe insisterte på å sette rev ved brygga før vi
dro ut.
Kari lurte fært. “Jeg har aldri seilt med rev
på Risør II før”, og Kari har vært
mange ganger til Skagen. Nå var det bare solskinn og en lett
bris, men den skulle dessuten dreie med oss, dvs mot vest og
nordvest, og øke på til 15 – 18 m/s.
Noen av mannskapet var ganske ferske (grønne ble de (vi) siden). I varmen og vindstilla ved kai hørte de høflig og lett forbauset på Jeppes utlegninger om sjøsyke, påkledning og ”posisjonering” ombord.
Vi kastet loss ca. kl. 20. Før kl. 21 hadde halvparten av oss kastet opp, og innen kl 22 satt Tore og Ragnhild igjen alene som rorvakt. Sjøsterke Jeppe hadde tålmodig og hyggelig fulgt en etter en ned i køyene, og byttet og tømt spybøtter. Det var en virkelig ufyselig, vemmelig sjø inn på låringen. Selv var jeg sjøsyk for første og eneste gang denne sesongen.
Kl. 24 ble Jan og jeg purret, og 20 minutter senere satt jeg til rors i tre lag ull + regntøy m.m. etter alle kunstens regler. Da sto allerede Jan i styrebrønnen og brakk seg majestetisk og i langsom kino, med sine 205 cm.
Det frisknet på ut over natten og rommet. Fra kl. 01 til utpå morgensiden logget vi en gjennomsnittsfart på 10,5 kn. Det er ganske heftig! Og ny ”pers” – 8t 40 min til bøyen på Skagens rev.
Båten dundret avgårde som
et nesehorn med hjernebetennelse, og dro seg voldsomt opp når
sjøene ville kaste oss på tvers.
Det var da det slo
meg: dette måtte være krabbegudens hevn! Nå måtte
vi krabbe og klore oss fast – og mate dem!
Nå er det imidlertid noe om å telle blåmerker, for å se hvor morsomt man har hatt det på seiltur – og særlig regatta (og lese kontoutskriftene for å se hvor morsomt man har hatt det i land …).
Vi rundet østbøya utpå
morgensiden, med skipper’n og Oddvar. Fire lastebåter
måttes vikes for så det ble litt slalomkjøring i
mørket og kulingen. Flere kom opp ettersom vi kom i smulere
farvann.
Eller kanskje det skyldtes kanonskuddene da vi mistet
klyverskjøtet og ikke klarte å tighte det opp igjen
fordi klyverskjøte-blokkene hoppet ut av stroppene sine i den
kraftige vinden.
Klyveren ble derfor berget og med 15-20 m/s var
det rikelig seil med revet storseil og fokk.
Videre revnet
storseilet noe ved reveløyerten. Seilet ble litt poset pga det
men det gikk å seile selv om høyden ikke ble helt som
den skulle. En innsydd messingring var både litt
underdimensjonert og ikke god nok i støpegodset. Det skulle
holdt, men det hadde nok vært lurt å bruke begge
reveløyertene i så mye vind.
Etter et langt slag
sørover og et helt inn til land litt nord for havna, ble
seilene berget og motoren brakte oss inn til moloen.
Så var vi der, da: Skagen. Her
fikk vi med oss det meste av det man pleier. Først og fremst
fikk vi gjenopprettet væskebalansen, og leid sykler, og
frekventerte etablissementer med næring for både kropp og
sjel. Noen handlet og noen var på museer.
Lunsj på
Brøndum samlet alle i deilig sol med god mat og “Brøndums”
akevitt.
Middag ble inntatt på Bodilles.
Sussi og Leo
skal jeg ikke gå inn på å lage noen anmeldelse av
her, da det bare er en ”kult-greie” og som sådan må
oppleves. La meg bare si at de maltrakterer et meget bredt spekter
innen det musikalske, og har hatt en forbløffende (mangel på)
utvikling.
Kort sagt: Skagen var akkurat som den skulle være.
Søndag morgen var det også flott vær. Vi sier ikke mer …
Dessverre fikk vi vinden midt i trynet, og her var gudene ikke til å rikke.
Men vinden var svak så det gikk greit å kjøre for motor.
Krabbegudene hadde også søndagsfri, og alle fikk bevist at man ikke blir sjøsyk når man sitter til rors.
Ragnhild m.fl. var kreative i byssa, og kom opp med interessante ting – som dessuten smakte godt.
Etterpå sjokkerte vi førstereis-gutta med å vaske opp i spybøttene under mottoet: ”mat er mat”.
Alle hadde vi det hyggelig og lærte noe, og ville ikke vært turen foruten (?). Jeg må forøvrig få sitere mitt mannskap Alf fra noen år tilbake, som hadde forberedt seg til sin første seiltur (fem ukers ferie), med å ”fiinlæs” Dagbladets båtbilag: ”Men har du husket å skifte sinkonáden”. Det var forøvrig den samme Alf som gikk ombord i Colin Archer, satte sjøbein, og forsøksvis sjømannsmessig uttalte: ”Fin båt dere har!” ”Ja, tusen takk” sa Knut på Colin. ”Når er den bygget, da?”. ”Jo, i tre-og-nitti”. ”Å jøss, er den så ny!” ”Atten-tre-og-nitti, da!:” Båten min ble veldig prydelig under dekk den sommeren. Men det er en annen historie.
Takk for turen,
Linn Bratteteig, Bærum/Rauland
(Linn har en 30’ Colin Archer skøyte: Red anm.)
