Med sjøsalt på selvbildet

Vi har lært om magien i mørket. Vi kan alt om den dødssynden det er å kveile en trosse motsols. Vi skjønner ord som mesan og pigg, og vi vet hvor storseilskjøtet er. Bare spør oss om å kaste i land en trosse, sette springet og slå et pålestikk! Vi var med på høstens seilkurs med Risør II, og har fått sjøsalt på selvbildet.

Det er lørdag, og vi er på avslutningstur for å vise oss selv at vi har lært mye tøft om å seile Risør II i løpet av seks kurskvelder. Vi seiler så fort vi kan i en ikke altfor frisk bris ut Låknessgapet. Det var her vår forgjenger Risør (I) forsvant i desember i 1913 minnes noen, men vi har ikke tenkt å forsvinne.

Vi setter derimot kurs mot svenskekysten. En akkurat passe stor kursdeltakergjeng, den yngste i tenårene, den eldste med grå hår. Noen erfarne sjøfarere, noen som knapt har vært om bord i en seilbåt før. Kari Aunan sitter ved roret og ser barsk ut. Linn Maria Odnes Jensen kveiler sammen en trosse, og både hun og vi andre har sluttet å tro at det er det samme hvilken vei den kveiles. Med sola går det bra, motsols blir det bare uss. Bodil Johnsen står i brønnen og passer fokka. Jeppe Jul Nielsen er skipper og holder et øye med seilføring og kurs og bølger og vind. Vi kikker på alle seila og er kry over at det er vi som har heist dem og fått dem til å bli hengende med proffe stikk. Vi pakker ut termosflasker og gulostskiver med ullvantene på, deler kringler og Non Stop. Heidi Karlsen, som er nordlending, forteller at hun har et vanlig Norgesplaster på navlen for å ikke bli sjøsyk. Vi gjør store øyne, og skjønner at vi ennå har noe å lære selv om seilkurset er slutt. Ingen av instruktørene våre, Arild Sten Larsen og Jeppe, har lært oss noe om navleplaster, og vi søringer har navler uten, og lurer på hvordan dette skal gå.

Kunsten å imponere
Vi sitter på dekk og gynger og drikker kaffe og minnes hva vi har lært. Litt om båtens historie. Om tauverk. Så vidt vi har skjønt, er det ikke et eneste tau om bord som heter “tau”. De heter søm og seising, skjøte og fall, trosse og tamp, men aldri tau. Vi har lært om sikkerhet; alle har på seg redningsvester, og selene er innen rekkevidde i tilfelle bølgene skulle begynne å bli brå og vi måtte spenne oss fast. Vi har snust på skipperens navigasjonsutstyr, vi har peilet kursen vår, lest kart og målt avstander. Jeppe har vist oss hvordan vi kaster i land en blytung trosse på en måte som vil imponere Skagengutta og Smøgendamene. Vi har lært om fortøyning og knuter, så ingen skal behøve å trekke på smilebåndet når vi legger til kai. Og så ikke båten skal stikke til sjøs igjen mens vi har landlov!

En magisk nattseilas
Et av kursets høydepunkter må ha vært “nattseilasen”. Det var den ettermiddagen da vi la ut uten å heise seil etter mørkets frembrudd, for å seile på lykter, fyr og reflekser. Vi fant Stangholmen, Jomfruland og Lyngør på kartet, studerte tidsintervaller og farger. Fant dem i terrenget, og tellet sekunder og speidet etter lyssveip. Vi manøvrerte etter lysene fra Bjørneskjær og Furuøya, og vi ble overrasket over å se refleksene på koster og staker ute på båene. Midtskjærskosten i Stangholmgapet var ikke lenger rød og svart, som den er i sommersol, men blå og rød og eventyrlig lysende. For første gang la vi merke til lyktene i Urheia som viste oss veien hjem. Vi lå med lommelykta over kartet og tusenmeteren parat, og syntes det var en fryd å manøvrere en skøyte etter lysblink i vintermørket. Det var som om vi fikk se en hemmelig, magisk verden, en verden som bare ble synlig for utvalgte nattseilere som oss.

Etter endte kurskvelder tok en del av kursdeltakerne en ankerdram (for eksempel te) på Kast Loss. – Vi har to mål med kurset, fortalte Jeppe en sånn kveld. – Først og fremst er det et forsøk på å få nye folk interessert i Risør II. I tillegg er det bra at flere “gamle” Risør II-venner lærer litt mer om båten. Det er mye en bør kunne noe om, og det er alltid fint hvis en del av deltakerne på tur kan hjelpe til, sa han, og så ikke bort fra at det ble satt i gang et nytt kurs til våren. Responsen var nemlig god, og mange kontaktet Risør IIs Venner for å si at de gjerne skulle vært med, men det passet dårlig akkurat nå.

Spenning på hjemvei
Vi som tygger gulostmat og kringle på avslutningskurset, kan godt tenke oss å bli med på neste kurs også. For dette skaper trivsel – samarbeid, læring, mestring, naturopplevelser, fart og spenning, mosjon (det er tungt å heise storseil!) og glede. Dessuten får selvtilliten vår et passelig drag av noe tøft og salt – neste gang vi er med Risør II på tur, skal vi sannelig gjøre nytte for oss!

Vi snur før vi når Smøgen. Faktisk snur vi allerede etter en time, og seiler hjemover igjen. Inn mellom noen grimme skjær vest for Stangholmen, vi kjører nesten rett i Randvikheia i nærheten av Iversklåva, bråsnur en meter fra land, og Jeppe ber oss sette kurs mot alt som er farlig og som vi nå vet hvordan vi skal styre unna. Vi krysser fram og tilbake, leser kart og terreng, går så nære skjær og holmer vi tør, og er lykkelige over at Jeppe er bedre kjent her ute blant bølgene enn han er i sin egen kommode.

Vi konstaterer at Heidis plaster virket, for hun ble ikke sjøsyk. Ikke vi andre heller.

I det vinterdagslyset svinner legger vi til kai ved Politistasjonen, og vi får testet vår fortøyningskompetanse. Den holder. På annet forsøk.

Inger Stavelin (tekst & foto)